v/kommandørkaptein (P) J. Ketil Steine

​

Kystartilleriet var det våpen i det norske Sjøforsvaret som omfattet landfaste befestningsanleggog landmobile stridsenheter spesielt oppsatt for å bekjempe mål på sjøen. Kystartilleriet som eget våpen i Sjøforsvaret ble avviklet i 2001, og fra 1. januar 2002 var både Kystartilleriet og Marinens oppgaver overtatt av Kysteskadren.

Kystartilleriets hovedoppgave var å sperre fjorder som fører inn til viktige byer og havner. Kystartillerifortene var plassert ved innløpet til fjordene og utstyrt med sjøfrontkanoner, luftvern, torpedobatterier og minesystemer. Lette mobile avdelinger bestående av små, hurtiggående fartøyer med missilsystemer ble tatt i bruk i slutten av 1990-årene. 

Kystartilleriet ble formelt avviklet 17. juni 2007 under en seremoni på Oscarsborg festning på dagen 108 år etter grunnleggelsen som eget våpen i Hæren.

 

Historikk

Kystartilleriets historie kan føres tilbake til 1685, da Christian 5. opprettet Det Norske Artillerikorps. I 1818 ble forsvaret omorganisert og artilleriet satt opp i en brigade med to korps: Feltartilleriet, og Festnings- og beleiringsartilleriet. Brigaden ble i 1827 delt i fem bataljoner, og fra 1832 omfattet 5. bataljon festningsartilleriet; den fikk senere standkvarter på Oscarsborg. 

I 1899 gikk kystbefestningene inn som eget våpen i Hæren, Kystartilleriet, som bestod av Oscarsborg festning, Tønsbergfjordens befestninger, Odderøens og Topdalsfjordens befestninger, Bergens befestninger, Agdenes befestninger, Vardøhus festning og Fredrikstad og Fredrikshald mineforsvar. I 1902 ble grensefestningene og Kystartilleriet ført sammen i ett våpen, Festningsartilleriet.

Etter Forsvarsordningen av 1933 gikk Kystartilleriet sammen med Marinen inn i Sjøforsvaret. Og dette var siden ordningen, bortsett fra 1953–1957, da Kystartilleriet inngikk i Hærens artillerikorps.

Kystartilleriets oppsetninger har variert sterkt gjennom tidene. Etter 1814 forfalt festningene, men 1845 kom de første bevilgninger til nyanlegg og gjenoppbygging. I 1905 og under første verdenskrig hadde Norge relativt sterke befestninger.

​

Ved den tyske invasjon 9. april 1940 var Kystartilleriet oppsatt med ca. 2400 befal og mannskaper, mens full krigsoppsetning skulle ha vært ca. 8400. 

Det ble skutt fra Oslofjord festning; og festningene i Kristiansand,Bergen og i Trondheimsfjorden var i kamp og påførte fienden tap; Oscarsborg festning senket krysseren Blücher i morgentimene den 9. april 1940, og bidrog vesentlig til at kongefamilien, regjeringen og Stortinget unnslapp fra Oslo. Samtidig klarte man å redde landets gullbeholdning fra Norges Bank, og fikk transportert denne ut av Oslo i morgentimene den 9. april. Senere under andre verdenskrig hadde Kystartilleriet en oppsetning i Skottland og en skoleavdeling i Sverige. I løpet av krigsårene bygde tyskerne en kjede kystartillerianlegg langs hele sin sjøfront. I 1945 var det i Norge på strekningen sør for Lyngen i Troms 315 intakte batterier med en besetning på ca. 65 000 mann. Det største, på Trondenes ved Harstad, hadde kanoner med kaliber 40,6 cm.

Etter krigen ble en mindre del av de intakte tyske kystbatterier overtatt. I løpet av 1990-årene ble 15 nye kystfort ferdigstilt. Disse ble ved avviklingen av Kystartilleriet i 2001 stengt og overført til langtidslagring for mobiliseringsforsvaret. 

Befalsskolen for Kystartilleriet på Oscarsborg i Oslofjorden ble i 2002 slått sammen med Befalsskolen for Marinen i Horten med navnet Befalsskolens for Sjøforsvaret. Senere ble skolen flyttet til Bergen, før alle befalsskolene i Forsvaret i 2019 ble slått sammen til en felles befalsskole for alle forsvarsgrener på Sessvollmoen – Forsvarets befalsskole - som en del av Forsvarets høgskole og ligger i Sessvollmoen leir. I mars 2024 ble det besluttet at skolen skal flyttes til Kjevik. Befalsskolen gir den grunnleggende lederutdanningen (befalsutdanning) i Forsvaret og varer i 12 uker. Det er ikke lengre mulig å søke seg direkte til en skoleplass, men etter endt førstegangstjeneste kan man søke seg videre til en jobb som spesialist innen ulike fagområder. Deretter vil man på sikt kunne få tilbud om befalsutdanning og vil være en mulighet for spesialister som er tiltenkt lederansvar i stillingen sin.

Ved fullført utdanning er elevene godkjente for å jobbe som sersjant eller kvartermester (OR-5) i Forsvaret. Det er ikke plikttjeneste knyttet til utdanningen. 

 

 

KA var ett av hovedelementene i vårt invasjonsforsvar: 

Med en styrke på over 30 000 mobiliseringsdisponerte offiserer, befal og soldater, var KA den desidert største delen av datidens Sjøforsvaret. Med sine beredskaps- og mobiliseringsfort - fra svenskegrensen i sørøst til Tromsø i nord  - bemannet KA nesten femti stridsanlegg, hvorav en tredjedel var fredsoppsatt med personell på 30 minutters beredskap. Denne krigsberedskapen innebar at skarp ild skulle kunne avgis innen 30 min. Minimum halve besetningen skulle bemanne kanoner, torpedo- og mineanlegg - samt nærforsvar og luftvern – og være stridsklare. 

KA hadde årlig ca 1200 soldater inne til enhver tid, og i løpet av ca 40 års kald krig, har 50 000-60 000 unge menn, og – etter hvert – kvinner, gjort beredskapstjeneste på KAs stridsanlegg. 

Det var disse nesten 50 anleggene – ved innløpene til viktige norske havnebyer – som skulle ta den første støyten ved en eventuell invasjon. Det var beredskapsfortene i Nord-Norge som skulle hindre invasjonen via Tromsø og Lyngen - mot Frøylinjen og Hæren i Troms innland, eller via Malangen, i Vestfjorden-bassenget og Andfjord-bassenget. 

KAs fort og stasjoner skulle hindre fiendtlig landgang, og sikre Norges viktigste byer og havner. KA var en av pilarene i invasjonsforsvaret. Områdene nord og øst for Tromsø, i Malangen, i Vestfjorden, Trøndelag og Oslofjorden ble i flere forsvarskommisjoner betegnet som avgjørende områder for forsvarskampen i Norge.

​

​​